JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Krigen i Ukraina

Knut underviser ukrainere i sorgterapi. Flere føler seg skyldige fordi de har flyktet

Fra Norge hjelper ukrainske studenter andre ukrainere med å takle sorg og tap. – Vi ler og smiler helt til vi begynner å snakke om krigen, sier Irina Chaban.
Sosionom Knut Andersen og Irina Chaba har kjent hverandre en stund, helt tilbake til da Chaba fortsatt bodde i Kiev.

Sosionom Knut Andersen og Irina Chaba har kjent hverandre en stund, helt tilbake til da Chaba fortsatt bodde i Kiev.

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Noen år før Russland invaderte Ukraina, bestemte Irina Chaban (35) seg for å slutte med markedsføring og bli terapeut. Hun ville hjelpe mennesker.

På det tidspunktet visste hun lite om hvor massivt behovet for hjelp ville bli.

– Nå ser jeg mange folk med traumer som sørger etter å ha mistet nære mennesker i livet. Da kan jeg ofte tenker: Hvordan kan lille meg hjelpe dem?

Selv om Chaban har veldig lyst til å hjelpe, har hun følt på at det ikke bare er enkelt.

Det er hun ikke alene om å føle på blant de ukrainske studentene som startet på videreutdanning i sorgstøttearbeid ved VID vitenskapelige høgskole i november i fjor.

For mens de erfarne terapeutene har gått på studiet, har flere av studentene selv gått i terapi.

Irina Chaba føler seg som en av de heldige. Ingen av hennes nærmeste har mistet livet, men hun kan fortsatt være stressa for familien som fortsatt befinner seg i hjemlandet.

Irina Chaba føler seg som en av de heldige. Ingen av hennes nærmeste har mistet livet, men hun kan fortsatt være stressa for familien som fortsatt befinner seg i hjemlandet.

Hanna Skotheim

Nytt studieopplegg

Dette er første gangen flyktninger fra et annet land samles på en videreutdanning i sorgstøttetearbeid i Norge.

Her skal de lære å møte mennesker i sorg på måter som kan forebygge at sorg blir sykdom.

Klinisk sosionom og høgskolelektor ved fakultet for sosialfag på VID, Knut Andersen, har jobbet med sorgstøttearbeid i 19 år. Han har undervist på denne videreutdanningen i fem år, men da for norske studenter.

For å kunne utvide utdanningen, har VID lagt til rette for at studie skal kunne gjennomføres. Blant annet ved at administrasjonen har sendt ut fysiske bøker til alle studentene.

Det er for øvrig Association of Death Education and Counseling (ADEC) i USA som har gitt studentene gratis lærebøker.

Andersen kjente Chaban før krigen brøt ut. De jobbet sammen på et norskfinansiert prosjekt som gikk ut på å undervise terapeuter i Ukraina i sorgstøttearbeid. Den gang hadde Chaban rollen som administrator og tolk.

Da hun flyktet til Norge, fikk Andersen en idé om at de kunne opprette et studie i sorgstøtteterapi til de som hadde flyktet.

Han ba Chaban bruke sitt nettverk for å finne flyktninger som kunne være interessert. De endte opp med å bli en gruppe på 26 studenter som i dag har bosatt seg over hele landet.

Chaban går selv på studiet, men fungerer også her som tolk.

I tillegg til å følge undervisningen digitalt, støtter studentene klienter både i og utenfor Ukraina. De er alle utdannet enten psykologer eller psykoterapeuter i Ukraina.

Ifølge Chaban er psykologutdanningen ikke en spesifikk profesjonsutdannelse slik som i Norge. Du kan med andre ord være psykolog, men gjøre oppgaver som ligner det en sosialarbeidere gjør i Norge.

Føler seg heldig

35-åringen dro fra hjembyen Kyiv allerede på dag tre av krigen. Hun endte først opp i Spania, men fant fort ut at det var vanskelig å få seg jobb og et sted å bo der.

Knut Andersen, som hun allerede kjente, oppfordret henne til å komme til Norge. Vel fremme, var det han som fikk henne til Jessheim og hjalp henne med å finne et sted å bo.

Da krigen brøt ut, hadde Irina Chaba sin egne private praksis i Kiev. Hun jobbet også på et prosjekt om sorgstøtteterapi hvor hun samarbeid med Knut Andersen.

Da krigen brøt ut, hadde Irina Chaba sin egne private praksis i Kiev. Hun jobbet også på et prosjekt om sorgstøtteterapi hvor hun samarbeid med Knut Andersen.

Hanna Skotheim

Selv om Chaban stresser en del og tenker mye på familien i hjemlandet, føler hun seg heldig sammenlignet med andre.

Mens Chaban «bare» har måttet forlate leiligheten sin, har andre mistet familiemedlemmer og venner. Det gjelder for flere av de hun går på introduksjonsprogrammet med.

– Vi ler og smiler helt til vi begynner å snakke om krigen. Det er vanskelig å prate om, sier hun.

Det tok tid å finne seg til rette etter at Chaban kom fra millionbyen Kiev til tettstedet Jessheim midt i fellesferien i fjor. Nå ser hun derimot for seg at hun en dag kan få seg jobb i det nye hjemlandet.

For noen ende på krigen ser hun foreløpig ikke.

– I starten var det mye kampvilje i landet. Vi så for oss at vi ville klare oss. Nå er ukrainerne slitne. Vi tenkte at krigen kanskje ville være ferdig etter en måned, så til våren og så til sommeren, men nå ser vi at den kanskje ikke slutter med det første. Det er vanskelig å akseptere, sier Chaban.

Lettere sagt enn gjort

Knut Andersen understreker at sorgstøtte alltid har vært viktig, men han har sett et intenst behov etter at krigen brøt ut.

Situasjonen blir enda vanskeligere av at flyktningene som har kommet til Norge må tenke på mye annet utover det å sørge. Flere av dem har barn de må ta seg av, de må lære seg et nytt språk og sette seg inn i det norske systemet.

Chaban har selv følt på at hun ikke har hatt tid til å sørge fordi hun har måttet finne ut av alt det praktiske. Da har det vært godt å ha Andersen å snakke med, forteller hun.

Chaban leste nylig en artikkel om hvordan du best skal ta vare på deg selv når du jobber med vanskelige temaer, men hun tror det er lettere sagt enn gjort.

– Hvis alle terapeuter i Ukraina skal klare å ta vare på seg selv, må de kanskje slutte å jobbe med det de gjør. Men gjør de det, er det mange som ikke får hjelp.  

Skyld og skam

Neste gang studentene samles, skal de snakke om skyld og skam. Dette er det mange som føler på, ifølge Andersen.

– Flere føler seg skyldige fordi de har flyktet i stedet for å bli i hjemlandet og kjempe, sier han.

På samlingene har de også snakket mye om at sorg ikke bare handler om å miste mennesker man har kjær. Sorg kan også handle om at du mister identiteten din eller miljøet du er en del av.

– Det er mange tap du må håndtere i løpet av livet. Mange av teoriene studentene lærer på dette studie er nyttige i hverdagen.

Studie i sorgstøttearbeid er ferdig i april. Da håper Andersen at han får fortsette. Enten ser han for seg å undervise ukrainske lærere eller en helt annen gruppe med flyktninger.

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver om og for helse- og sosialarbeidere.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse