Debatt
Havnearbeiderne ble klubbet ned med EØS-avtalen som hammer. Nå kan forbudet mot innleie stå for tur
Havnearbeiderne i Oslo kjempet både mot havnestyret og konteineroperatøren Yilport. Her fra 2015.
Roy Ervin Solstad
EØS-avtalen griper direkte inn i fagbevegelsens lovlige muligheter til å forsvare sine medlemmers interesser.
Ti år etter starten på den store havnearbeiderkonflikten i 2013, har FriFagbevegelse en lengre oppsummering av havneblokadene og det som til slutt ble et tragisk nederlag for bryggesjauerne og norsk fagbevegelse.
I en ellers god reportasje er det påfallende at EØS-avtalens betydning for utfallet ikke blir nevnt med et eneste ord.
Striden sto om bryggearbeidernes fortrinnsrett til laste- og lossearbeid, en rett slått fast i ILO-konvensjon 137. Fortrinnsretten var konkretisert i Rammeavtalen mellom Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og NHO.
NTF krevde tariffavtale med den danske operatøren Holship i Drammen, noe som ble avvist. NTF svarte med boikott, og fikk medhold i to rettsinstanser.
Et slags punktum ble satt da Høyesterett før jul i 2016 dømte havneboikotten ulovlig og i strid med EØS-retten. Det skjedde etter at EFTA-domstolen tilrådde Høyesterett å erklære bryggearbeidernes boikott for ulovlig fordi den hindret «etablerings- og konkurransefriheten».
LO-kongressen i 2013 vedtok enstemmig at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må ha forrang foran EU-regler, og at en slik forrang må avklares mellom avtalens parter. Holship-dommen slo fast det stikk motsatte.
Den daværende LO-ledelsen var raskt ute med å bagatellisere dommens betydning, og fryktet åpenbart at EØS-motstanden i fagbevegelsen kunne øke hvis NHO og Bedriftsforbundet slapp EØS-jubelen løs. Det er talende når LO sentralt straks ringte NHO med bønn om at de måtte feire i det stille. I den forbindelse forklarte daværende LO-leder Gerd Kristiansen til Aftenposten 15. januar 2017 at «det er en gjensidig forståelse mellom oss og NHO om at EØS-avtalen er viktig. Og at vi er avhengige av hverandre for å bevare den».
I dag står vi overfor en ny kamp mellom EØS-tilsynet ESA og fagbevegelsen. Nå gjelder det innleieforbudet regjeringa har innført i østlandsområdet.
ESA har åpnet sak om at forbudet bryter med Vikarbyrådirektivet og tjenestefriheten i EØS, etter klager fra SMB, tidligere Bedriftsforbundet.
SMB planlegger nå gruppesøksmål mot den norske staten, med ESA i ryggen. Den som fører saken for SMB er samme advokat som kunne triumfere i Holship-saken, Nicolay Skarning.
Det er åpenbart for stadig flere at EØS-avtalen griper direkte inn i arbeidslivet og fagbevegelsens lovlige muligheter til å forsvare sine medlemmers interesser. Så lenge Norge lar seg binde av EØS-avtalen, er det ingenting som tyder på at havnekonfliktens sørgelige utfall blir et engangstilfelle.