Ann Ørjebu, oljearbeider og tillitsvalgt i Industri Energi

Å tilhøre gruppen «arbeidsfolk», handler ikke om at en må ha en jobb. En arbeidsledig arbeider, er fortsatt en arbeider.

Om du går på arbeidsavklaringspenger er du fortsatt en arbeider, om du går på uføretrygd er du fortsatt en arbeider, om du må klare deg med sosiale stønader er du fortsatt en arbeider. Du er en arbeider selv om samfunnet enda ikke evner å legge til rette for at du skal kunne stå i jobb. Folk uten jobb er en del av arbeiderbevegelsen, men stemmene til de som havner utenfor høres naturligvis ikke like godt i foreningene.

De sosiale ordningene vi har, er kjempet fram av våre like gjennom generasjoner.

Det er ingen som skammer seg over å få helligdagstillegg, og vi skal heller ikke skamme oss over å motta ytelser fra Nav. Det er arbeiderbevegelsen som må presse på for å sørge for at disse ordningene er gode nok, og at vi kan leve et liv i verdighet selv om vi ikke kan stå i jobb. Det er vi som har overskuddet, stemmen og posisjonen til å kjempe, som må gjøre dette. Folk som er sjuk, skal bruke kreftene på å bli frisk.

Ordningene vi har i dag for folk som havner utenfor er rett og slett ikke gode nok.

Dette fikk litt fokus under pandemien da flere enn normalt ble permittert eller oppsagt, mange var i sjokk over det de fikk utbetalt og krevde at politikerne ryddet opp. Men hvor er de stemmene nå? Livet går videre for majoriteten, men de permanente ordningene er fortsatt ikke levelig for mange. Folk klarer ikke betale for seg. NAV fungerer ikke slik det va tiltenkt, og de som er syke eller trenger hjelp har ikke krefter nok til å kjempe mot systemet som egentlig skulle hjelpe dem. Det er mennesker som er så desperat og fortvilt at de vurderer å ta sitt eget liv for de orker ikke mer. Noen gjør dessverre også dette. Det er realiteten om folk velger å lukke øynene sine eller ikke, det er vår plikt å ta tak i dette og røske det opp med rota.

Vi har det så godt i Norge, at baksiden av medaljen fort blir at vi tror det er enkeltpersonen det er noe galt med, om noen er sjuk eller står uten arbeid.

Det er det selvsagt ikke. Vi kan være stolt over ordningene vi som fagbevegelse og samfunn har kjempet fram, men de er i elendig forfatning og det er på tide med en vårrengjøring. Hvis vi som fagbevegelse ikke klarer å løfte dette på dagsorden, og faktisk få politikerne til å prioritere ressurser til saken, så har vi sviktet i samfunnsoppdraget. 

LO må gjøre jobben. Men forbundene må også presse på.

Mitt eget forbund, Industri Energi, har medlemmer som er gått over på uføretrygd, eller som er pensjonister som kanskje ikke fikk slitertillegg, eller som er sjuk etter et hardt liv i arbeid. Men hvor flink er vi til å presse på i LO, hvor ofte snakker vi om at det er våre arbeidsfolk som står der uten jobb og med for lite penger til å gjøre opp for seg? Når snakker vi i Industri Energi offentlig om uføretrygda? Som tillitsvalgt vet jeg at døgnet ikke har nok timer, men jobben vår har alltid vært å gjøre samfunnet bedre for arbeidsfolk. Og det var vel noe med at alle skulle få brød før noen fikk kake. Brødkøen i Norge er blitt lang, det er nok flere enn meg som ser at verdens beste land slår sprekker. 

De som ikke har kjent fattigdom på kroppen, kan nok ikke forstå hvilken uhelse et menneske kan få av dårlig økonomi.

Det er verken tid, penger eller overskudd til å ha det kjekt eller nyte en solrik dag, når man sulter og ligger våken om natten og tenker kun på hvordan dette skal gå. Hvordan det umulig kan gå. Hver måned går i minus og all kreativitet er oppbrukt. Alle kan ha godt av å kjenne på å ha det litt dårlig av og til, men det er ikke det samme som å mangle framtidsutsikter på permanent basis. Det er intet mindre enn et folkehelseproblem. Og det er vi som fagbevegelse som må rydde opp. Vi reviderer avtaleverket hvert hovedoppgjør, men nå er det faktisk på tide med en ny sosial reform for oss sjøl og det store fellesskapet.

Det er jo nettopp fagbevegelsen og industriarbeidere som i sin tid sørget for å bygge opp velferdsamfunnet slik det er i dag:

Fabrikkene ga arbeid og liv i den lokale varehandelen, og man bygde skoler, samfunnshus og svømmehaller som et resultat av arbeiderkamp og forhandlinger. Dette er ikke noe som kom av seg selv fordi «norske bedrifter er snille» eller fordi kloke politikere alle var enig i at man skulle bruke penger på dette. De ordningene vi har er for viktige for folks liv og helse til at vi kan overlate det til politikerne alene. Til syvende og sist er det arbeidsfolk som har kjent hvor skoen trykker og kjempet gjennom våre krav. Hvis en av oss «faller fra» i arbeidet, skal vi kunne vite at vår kollega er ivaretatt av vårt eget sosiale nettverk. 

Bort med skammen, og opp med sosiale ytelser!